herregud for et år 2014 har vært. jeg kan begynne med hva jeg tenkte på denne tiden for akkurat ett år siden. at dette går ikke lenger. jeg kan ikke mer. at det bittelille frøet som jeg sommeren i forkant kjente langt, langt der inne i mørket ikke bare var et naturlig og nødvenig frø av tvil, noe alle har, noe alle bør ha, men et frø som skulle vokse i takt med høsten og vinteren og til slutt rope så høyt om oppmerksomhet at jeg ikke kunne høre annet. at jeg kunne ikke være nær henne. at jeg kunne ikke høre henne snakke. som gjorde meg urimelig og egostisk og redd og sårbar og alt som er uforenlig. og etter at jeg/vi gjorde det slutt opplevde jeg en så kvelende stillhet at jeg trodde at alt inni meg hadde omkommet. og da hun bestemte seg for å ignorere meg fullstendig forsvant hun litt for meg, hele verden forsvant litt for meg. og det var stille, og jeg skrev den beste eksamenen jeg noen gang har skrevet, gjennom tårer og sinne og hjertesorg og fikk A, og opplevelsen av å ikke kunne dele gleden med noen/henne, var kanskje den kjipeste følelsen jeg har hatt i løpet av året. jeg forstod at jeg hadde mistet det alle leter etter. i all forvirring møtte jeg en nydelig jente, med skjeve hjørnetenner og blanke øyne, og hun fikk hjertet mitt til å slå så hardt og så fort at jeg var redd det skulle knuse ribbeina mine innenfra. og jeg husker jeg ble forbløffet over at det forsvant fantes noe der inne, og at det forsatt fantes andre jenter der ute. og selv om det aldri ble noe med henne, vil jeg alltid være så evig takknemlig for den følelsen hun ga meg da jeg egentlig trodde jeg aldri skulle føle noe igjen. samtidig ble varmere og varmere i oslo og siste eksamen nærmet seg og alt jeg ønsket var bare at gulvet under meg skulle sluke meg. jeg hadde det så vondt at jeg følte jeg ikke kunne puste. etter 17.mai kunne jeg ikke spise eller sove og gråt på en do på et hipstersted i torggata mens ei jente satt utfor og venta og var bakfull og spanderte middag og øl på meg. jeg husker fortsatt at jeg satt der ovenfor henne og jeg kunne plutselig ikke kjenne armene mine, som om de hadde forsvunnet. de var så tunge og rare og det prikket i hendene og i fingrene mine, og jeg måtte dra hjem. og jeg stod i vinduet mitt og gråt først til aurora i telefonen og så til guro i telefonen. og det ble bare varmere og det ble bare verre, og det kjentes ut som om jeg skulle bli gal. jeg lå i senga og ringte mamma gang på gang og til slutt måtte jeg reise hjem. og etter tidenes verste eksamen den 11.juni kunne jeg endelig puste litt igjen. klassen satt i parken ved st.hanshaugen og drakk øl og jeg tenkte for første gang at dette kommer til å gå bra. dagen etter satt jeg og hedvig i en park nede i sentrum og jeg gråt i kanskje to timer mens et lite kor øvde bak buskene og jeg brukte opp hele pakken med servietter hedvig hadde med seg. og da jeg endelig kunne dra fra oslo var jeg så sliten som jeg aldri før har vært. og vi dro til england og det var så godt å være et annet sted. få nye impulser. likevel skar det i hjertet mitt hver gang jeg hørte tove los "stay high/habits" for det var så rart å oppleve noe uten henne.

i løpet av sommeren jobbet jeg på psykiatrisk avdeling og ble kjent med sindre og vi ble venner så fort. og det var en så varm og nydelig sommer, det var som om verden ønsket å gjøre det litt godt for meg igjen. og etter jobb dro vi til stokkavannet og bada mens sola skinte gult mot meg og vi drakk øl på brygga og spiste chips og delte hemmeligheter. og på hytta var jeg med den fineste familien min, mamma, pappa og johanne og vi bada alle sammen ute i vannet, og grilla på terrassen etterpå. og på slutten av sommeren dro jeg til marija i montenegro og jeg husker at vi hadde vært på fjellet også kjørte vi ned mot en liten landsby og spiste deilig mat og etterpå så gikk vi ut mot båtene og akkurat da kjente jeg at nå slipper det, nå slipper det enda litt til.

den første uka tilbake i oslo var fullstendig jævlig. jeg satt på kjøkkenet til christine og christine og var helt på gråten og christine fortalte meg om da hun var singel og drakk seg full og tok mange bilder av seg selv alene og det fikk meg til å le. yrja bodde hos meg, og det var fint, synne bodde hos meg, og det var også fint. etterhvert som skolen ble travlere og jeg var mer og mer sammen med klassen, kjente jeg at jeg fikk det bedre. selv om jeg var konstant redd for å møte på henne på blindern og knekke sammen i gråt foran henne og alle. bare noen dager før statistikkeksamen, den siste varme dagen dette året, kom lille marius til verden, en liten gutt som skulle gi meg veldig mye glede de siste månedene av året. å få være nær nina, fred og marius ble noe av det fineste jeg opplevde dette året og følelsen av å holde den lille kroppen inntil meg mens han ser på meg og smiler fylte meg med en mening det var lenge siden jeg hadde kjent. i tillegg opplevde jeg en gryende selvtillitt på flere områder i livet og med meg selv, det føltes uvant, men det føltes så godt, det jeg før hadde ansett som en hengselete og bleik kropp så jeg plutselig som noe annet, en kropp jeg ble så evig takknemlig for at jeg hadde fått, en kropp jeg kunne løpe raskt med og som jeg kunne synes var fin. jeg ble tatt opp i en nydelig kollokviegruppe, en nydelig skrivegruppe og en nydelig tegnegruppe, jeg fikk oppmerksomhet fra andre og jeg var glad sammen med andre. jeg ble kjent med linnea og anna linh gjennom synne. i tillegg bestemte jeg og sunniva oss for å skrive masteroppgave sammen og i løpet av senhøsten med henne har vi hatt noen av de mest betydningfulle samtalene for dette året.  hennes tilstedeværelse, annerkjennele og bekreftelse i det vi prater om har vist seg å tilfredstille et behov jeg ikke trodde jeg hadde, i noen av de timeslange samtalene vi har hatt blindern har hun vært en storestøster jeg ikke visste at jeg ønsket meg.

jeg var både i trondheim og i bergen for å være en god venn for aurora. jeg ble kjent med en jente som jeg tenkte på hver dag. jeg savnet rachel i københavn og marija og guro i stavanger og silje i giesen. og jeg og johanne dro til københavn for å feire at jeg ble 25 år og mens vi var på tivoli tenkte jeg at jeg er så jævlig glad jeg er ferdig med dette året.

beste bok: the goldfinch
beste film: her, boyhood,
beste konsert: wilbirds and peacedrums, susanne sundfør
beste nye vennskap: nina, kine, sunniva
beste nye bekjentskap: linnea, anna linh
disse sangene kommer til å minne meg om 2014:
le belle epouqe - kent
gunshot - lykke li
do it again - röyksopp
stay high - habits remix - tove lo
just a dream - main
ellie goulding - only you
ellie goulding - my blood
chandelier - sia
since last wednesday - highasakite
i had this thing - röyksopp
cornwall - thea hjelmeland
ropes - thea and the wild
yellow flicker beat - lorde
monument - röyksopp
kick and curse - team me
blind as night - team me
grown up - emilie nicolas
fade away - susanne sundfør
trip abroad - nils bech
charge - emilie nicolas
fail - emilie nicholas

tusen takk for at alle mine har vært friske og glade og for at jeg har fått leve og elske og gråte og sørge og være så sprenglykkelig som det går an i 2014. jeg skal så jævlig kicke ass i 2015 og endelig blir logoped!!!